Lær deg disse to ordene - immateriell kulturarv.
Ved utgangen av februar i år, var det frist for innspill til Kulturdirektoratets strategi
for arbeid med immateriell kulturarv fra 2026-2031. Hva i all verden har det med LMK og vår bevegelse å gjøre?
Det enkle svaret er - mye!
Hva er så immateriell kulturarv?
FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon heter UNESCO. De definerer immateriell kulturarv i sin konvensjon fra 2003 som levende tradisjoner, kunnskap og ferdigheter som overføres mellom mennesker - ofte fra generasjon til generasjon - og som gir fellesskap identitet og kontinuitet.
Dette omfatter for eksempel muntlige tradisjoner (ord og uttrykk,), tøvende kunst, sosiale skikker og ritualer, tradisjonelt håndverk, og praktisk kunnskap.
Det kan også beskrives som den «usynlig» delen av vår kulturarv - ikke bygg eller gjenstander, men kunnskap, praksis og det vi kan.
Norge har ratifisert konvensjonen fra 2003, og dermed forpliktet seg til å sikre og anerkjenne immateriell kulturarv. Kunnskap skal behandles på lik linje som faste kulturminner, som middelalderruiner eller vikinggraver.
Hva har dette med vår bevegelse å gjøre?
Vi tilhører et emnefelt som har hatt en teknologisk utvikling hvor metoder og måter foreldes i hurtig
tempo. Fra en høyst analog og til dels enkel teknologi, har kjøretøy over tid blitt svært avanserte. Samtidig har kulturforvaltningen hengt igjen, og ikke fulgt utviklingen - spesielt etter den teknisk industrielle revolusjonen. Den teknologiske utviklingen har akselerert raskere de siste 170 årene, enn de foregående 1000 årene. Fra 1870-tallet til tidlig 1900-tall fikk vi bil, fly, telefon og elektrisitet. Det tok millioner av år å kontrollere ild, mens det tok drøyt mine leveår år mellom første flytur til vi gikk på månen.
Våre kjøretøy speiler utviklingen, og vi har en bevegelig 30-års grense for de kjøretøyene LMK skal fremme bevaring av.
Kunnskapen om drift, vedlikehold og bruk av historiske kjøretøy er levende kulturarv. Kunnskapen om å vikle en startmotor skal ivaretas på lik linje med bunadssøm.
Det gjelder alt fra motoroverhaling og karosseriarbeid til noe så grunnleggende som hvordan vi opererer våre kjøretøy.
Metoder i endring = tap av kunnskap
Et tydelig eksempel på endring er bortfall av kunnskap trenger man ikke å hente fra 1920-tallet, men 100 år senere - i dag.
I 2018 ble18% av nye førerkort utstedt for automatgir, to år senere var tallet 51%, mens det i 2024 ble utstedt 57% førerkort med begrensing til automatgir.
Utviklingen er naturlig når manuelt gir står for 0,2% av nybilsalget, eller 21 kjøretøy i 2024.
Ferdighetene og kunnskapen knyttet til manuell giring og klassisk bilteknikk vil gradvis forsvinne, og bli
immateriell kulturarv, som vi forplikter å ivareta. Våre organisasjoner har derfor et ansvar for å sørge for at kunnskaper opprettholdes og tradisjoner lever, slik at våre kjøretøy forblir operative.
Fra faste kulturminner til bevegelig kulturarv Kulturvern har til nå i stor grad blitt tolket til å omhandle faste kulturminner, og i mindre grad noe som knytter seg til selvdrevet mobilitet.
Til nå har vi lenge kunnet frede en garasje, eller en vei. Men bilen med dokumentert norsk historie fra bilens første epoke i Norge, som oppbevares i den fredete garasjen og kjører på den fredete veien har ikke hatt samme vern. Nå kommer endringene som gjør bildet komplett.
Men verden utvikler seg hver dag. Det som en gang var moderne teknologi, er i dag historie - og i morgen kulturarv. Kunnskapen om å bygge vikingskip står trolig sterkere enn å reparere og vedlikeholde elektronikk fra 80-tallet. I historiske perspektiv er det ene ikke mindre viktig enn det andre.
Mobilitet som kulturarv
I 1999 fikk fartøyvernet et gjennombrudd gjennom formell anerkjennelse. Resultatet ser vi i dag: en styrket bevegelse med bedre rammevilkår.
Tyve år tidligere ble Landsrådet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber, som vi het den gang, dannet av visjonære og ansvarlige entusiaster, nettopp fordi det var behov for et overordnet organ som kunne ivareta fellesskapets interesser.
Nå er vi ved et veiskille, ved at selvdrevet mobilitet for første gang gis tydelig plass i kulturminneforvaltningen.
I forkant av lovforslagsutkastet, til den nye kulturmiljøloven som ble overlevert Klima- og miljøministeren for et år siden, sendte LMK innspill, men bisto også andre organisasjoner i deres innspill.
I det pågående lovforarbeidet, har vi hatt tett dialog med sentrale aktører, og deltatt i debatter om lovens innhold og utforming. Det at vi er i allianse med øvrige disipliner av bevegelig kulturarv er svært verdifullt, ettersom vi har mer til felles enn det som skiller. Denne typen samarbeid er verdifullt i det at vi lærer av hverandre, men også i at forvaltningsorganene møter oss som én.
Den «usynlige» kunnskapen blir borte.
Mange av ferdighetene som trengs for å vedlikeholde historiske kjøretøy finnes ikke lenger på moderne verksteder. Det undervises ikke i formell utdanning lenger, og det dokumenteres ikke systematisk.
Kunnskap om den bevegelige kulturarven har til nå, i stor grad, overlevd gjennom sterke frivillige miljøer.
Gjennom overføring av praktisk erfaring entusiaster i mellom har ferdigheter fått leve. Mange av kunnskapene trues i større omfang når rekruttering av yngre medlemmer svikter, og det blir færre å dele dem med.
Den «nye» entusiasten er gjerne +/- 60 - full av drømmer og nostalgi. God økonomi overgår den tekniske innsikten og gleden er størst gjennom opplevelse på veien.
Den unge entusiasten var gjerne en med begrenset økonomi som var drevet av iver, nysgjerrighet og mestringsfølelse. Dette skaper et misforhold mellom behov og kunnskap.
Når den «nye» entusiasten skal ha noe gjort, må det i større grad kjøpes. Når det ene spesialverkstedet etter det andre forsvinner, oppstår en uheldig situasjon.
Best før, og dårlig etter.....
Når slutter en bergenser å snakke, eller en hund å spise - sannsynligvis aldri. Uansett hvor bra det er vil vi
ha mer. I forhold til omverden, vil jeg likevel hevde at har vi det faktisk ganske bra i vår bevegelse. Vi kan til og med søke staten om penger til restaurering!
Kulturmiljøloven som er på trappene vil være nybrottsarbeid, og således helt i verdensklasse hva angår lovfesting av mobilitet og bevegelig kulturarv. Mange av våre kolleger i andre FIVA-land har derfor bedt oss om lovutkastet.
Selv om det tok nærmere 30 år etter at fartøyvernet ble stuerene, er det like om hjørnet at vi alle blir likeverdige, når den nye loven trår i kraft.
Det vil styrke muligheten for at kunnskaper om drift, vedlikehold og restaurering av våre kjøretøy sikres, og at vi kan holde vår mobile kulturarv levende.
Fartøyvernet har på disse årene fått tre nasjonale fartøyvernsentre med høy grad av offentlig finansiering til drift. Nå skal vi med lov i hånd kjempe for det samme for den landbaserte delen av bevegelig kulturarv.
For offentlige institusjoner er dette et relativt nytt og krevende felt. De famler - ikke nødvendigvis av motvilje, men fordi dette er upløyd mark - og nytt. Som vi vel vet, er nytt «farlig».
Det er neppe overdrivelse å hevde at de tradisjonelle forvaltningsorganene - ofte museer - i beste fall har begrenset kunnskap om vårt segment av norsk kulturarv.
Vi forvalter gjenstander som er produsert for å brukes, og blant andre Riksantikvaren har vedtatt at bevaring gjennom bruk er beste form for bevaring.
Her sliter nok den etablerte delen av kulturens voktere. De er gode på bygg og ruiner som kan låses, eller gjenstander som kan låses bort. De er ikke gode på bevegelige gjenstander som skal fungere slik de var
ment å fungere. De må forstå at våre objekter er litt ferskvare med utløpsdato om de ikke holdes i bruk.
La elva leve!
Uten at vi med det første lenker oss sammen, må vi være våkne når det er fokus på for eksempel på immateriell kulturarv.
Det er viktig at LMK som organisasjon, sammen med sine partnerorganisasjoner, forbereder seg på arbeidet fremover, og erobrer vår rettmessige plass i forhold til loven, UNESCOS 2003 konvensjon og ikke minst Europarådets FARO-konvensjon.
Den siste forpliktet Norge seg til i 2011, og den er på «vår» side. Den omhandler viktige elementer som at mennesket skal stå i sentrum i forhold til hvilken betydning kulturarv har for dem, retten til å definere sin egen kulturarv, og ikke minst at frivillighet og lokalmedvirkning (vår bevegelse) er sentralt i kulturvernet.
I lys av nevnte kommende regelverk og konvensjoner som taler til fordel for vår eksistens, må LMK fortsette å jobbe for hele bevegelsen gjennom å kreve anerkjennelse av frivillige miljøer, synliggjøre kompetansen som finnes blant medlemmene, begrunne hvorfor dette er viktig kulturarv, og arbeide for likeverdige vilkår med andre kulturminner.
Våre objekter speiler en annen tid, men de er ikke mindre viktige når historien skal fortelles.
Budskapet med artikkelen er at det ligger mye politisk i vår virksomhet. Våre ansatte og tillitsvalgte jobber mye og målrettet for felles goder og kulturell ansvarlighet.
Resultater tar tid
Dette arbeidet skaper ikke ukentlige overskrifter. Prosessene er lange, hjulene kverner sakte, men det er
avgjørende at vi tar plass i prosessene.
Den litt «usynlige» innsatsen - høringsinnspill, lovarbeid, påvirkning, dokumentasjon - er kanskje mindre synlig enn treff og medlemsmøter, men den er helt avgjørende for fremtiden.
Å forvalte kulturarv handler ikke bare om å bevare gjenstander. Det handler om å bevare kunnskap.
Skal vi påvirke fremtiden, må vi forstå og ivareta fortiden.
Vi forvalter gjenstander som er produsert for å brukes, og blant andre Riksantikvaren har vedtatt at bevaring gjennom bruk er beste form for bevaring. Her famler nok den etablerte delen av kulturens voktere.
De er gode på bygg og ruiner som kan låses, eller gjenstander som kan låses bort. De er ikke god på bevegelige gjenstander.
Våre kjøretøy representerer ikke bare teknologi - de representerer mennesker, ferdigheter og erfaringer.
Og det er nettopp det immateriell kulturarv handler om - helheten og samspillet.
