Imateriell kulturarv og kjøretøy. Hva kan hver enkelt av oss gjøre?
Begrepsforståelse og omfang.
Først og fremst må alle være kjent med hva som ligger i begrepet immateriell kulturarv.
Dette er en samlepott for alt det som ikke kan materialiseres i form av fysiske objekter og gjenstander.
Det er kunnskap og tradisjoner, hvor mesteparten av kompetansen sitter i hendene og hodet. Mye av dette rekker vi ikke å sikre før det er for sent, og en betydelig del av dette finnes heller ikke mellom to permer eller enkelt demonstrert på YouTube.
I den senere tid opplever Kulturvernet et stadig sterkere fokus på nettopp den immaterielle kulturarven. Utennødvendig kunnskap om bruk, ivaretakelse og istandsetting av de fysiske objektene vil alt stoppe opp på et eller annet tidspunkt.
Vi i LMK, i likhet med FIVA, tilslutter oss at et vern gjennom bruk er å foretrekke.
Verdien av at motorhistoriske kjøretøy holdes teknisk operative og kan nytes av hele samfunnet på det kollektive veinett, er avgjørende for rekruttering, kunnskap og ivaretakelse. Den gleden disse kjøretøyene gir er også på mange måter bevegelsens tilbakebetaling til samfunnet for de lempninger og dispensasjoner vi har fått.
Finnes det et behov for vernefagene?
I dagens fagplaner er det få eller ingen linjer som gir en egnet kompetanse for reparasjon og vedlikehold av motorhistoriske kjøretøy. Det synes heller ikke å være en tilstrekkelig interesse innenfor utdanningssektoren til å dekke det voksende kunnskapshullet. Vi opplever også at den generelle mekaniske kunnskapen i befolkningen stadig svekkes. For noen år siden ville bransjer som retter seg inn mot hjulskift og vårklargjøring av tråsykler, nærmest vært dødsdømt. I dag er dette «big buisness»…
Om denne utviklingen skyldes tid, kunnskap, mangel på et egnet sted å stå, vites ikke. Trolig er det en kombinasjon av flere faktorer.
Derimot er det sikkert: Vi gjør stadig mindre selv…..
Arbeid som settes bort vil automatisk fordyre, noe som igjen vil stenge dører for ungdom og rekruttering inn i bevegelsen. Mange profesjoner har allerede gått tapt, slik at nødvendig ekspertise ikke lenger finnes i landet.
Dette kompliserer ytterligere, men kanskje må vi innse at markedet nasjonalt sett ikke er stort nok?
En drøm for mange hadde sikkert vært egne kjøretøyvernsenter, tuftet på de sentrene vi ser hos både bygnings- og fartøyvernet rundt om i landet. Her er bred kompetanse samlet under samme tak. Dette bidrar til at de ulike aktørene/fagene er identifisert, synlige og kan skape seg et nødvendig markedsgrunnlag. Ofte er det ved disse sentrene fullt opp med oppdrag og lange ventelister. For et faktisk marked er påkrevet, da ingen kan kreve at noen utdanner seg til ledighet eller en usikker fremtid. Samtidig vil en slik samling av kompetanse med fokus på originalitet tuftet på gamle håndverkstradisjoner, også sikre en bedre kvalitet på det utførte arbeid. Svært mange av dagens restaureringer på veterankjøretøy vitner om liten faglig innsikt i forhold til gamle metoder og materialvalg. Synliggjøring av ekspertisen vil også bidra til økt fokus på kvalitet, konkurranse og flere tilbydere – noe som igjen kan bli prisregulerende. Kjøretøybransjen domineres stadig mer av merkeverksteder og landsdekkende kjeder.
Digitalt diagnoseutstyr er nok bilmekanikerens mest brukte verktøy. Komponenter byttes og i stadig mindre grad repareres. Kjøretøyparken tar ikke lenger sikte på å vare like lenge, så behovet for reparasjon av deler som ikke kan skaffes blir stadig mindre relevant. Utfasingen av den fossilt drevne bilparken innebærer også nye kjøretøy med færre deler enn tidligere, noe som gir fremtidens mekaniker et helt annet innhold i fagutdannelsen. Dagens verksteder blir derfor stadig mindre relevante for vår bevegelse. Forsikringsbransjen opplever og at skadereparasjoner på veterankjøretøy blir fordyrende og gjerne trekker ut i tid grunnet mangel på kompetanse og deler. Når kunden anno 2026 også i tiltagende grad ikke kan bistå selv med deler og eget nettverk, blir det krevende for tjenesteyterne.
Mye er allerede borte.
Bare på noen få tiår ser man at mange store aktører og tilbydere har forsvunnet fra markedet. Er dette konsekvensen av et manglende markedsgrunnlag eller tjenesteytere i Øst-Europa som underbyr på pris? Eller er det rett og slett ikke noen som lenger ønsker å drive dette videre? Hvem vet lenger hvor man skal henvende seg for reparasjon av instrumenter, forgassere, felgbygging, elektriske komponenter mm. Eller hvor man kan få utført metallisering, galvaniske tjenester, og noen som kan lage en karosseridel som ikke lenger finnes?
Mye kunnskap i LMKs klubber.
Etter 11 år i LMK og utallige treff og klubbesøk, slår det meg at det finnes ufattelig mange kunnskapsrike folk. Dette er de som ikke fokuserer på å finne problemer, men derimot løsninger. Finnes ikke noe, så lager vi det….. er omkvedet. Vi er nå på et kritisk brytningspunkt hvor disse «tusenkunstnerne» har oppnådd en anselig alder. Denne gruppen besitter også mye utstyr og verktøy, som trolig heller ikke selges over disk lenger. Selv betjeningen av dette utstyret kan fremover by på problemer. Veldig ofte virker det ikke være noen som står klar til å ta over.
LMK er opptatt av at denne kunnskapen sikres på en eller annen måte. Vi er klar over at ikke alle ønsker eller evner å skrive en fagbok hvor dette beskrives utførlig. Samtidig er ikke alt teori, men ispedd en stor grad av praksis med mye feiling før resultatet sitter.
Hva kan vi gjøre?
Mye av dette sikringsarbeidet må skje lokalt. Klubb, kurs og temakvelder kan være et virkemiddel for at mest mulig kan læres bort mens det fortsatt er tid. I annet kulturarbeid ser vi at video er blant virkemidlene som brukes for å gjøre kunnskap tilgjengelig og evigvarende. I tillegg ser man at økt fokus på å gjøre ting selv, mestring med handlingsrom for prøving og feiling – kan være avgjørende. Mange klubber i LMK synes å ha hatt en god effekt av ungdomsgrupper, som faktisk får lov til å slippe til under kyndig veiledning.
En annen faktor er nettopp vår mulighet til å identifisere og markedsføre de som virkelig tar sjansen på å drive med noe «sært». Disse ildsjelene har trolig ikke ansatt egne kommunikasjonsrådgivere eller store markedsføringsbudsjetter. De trenger all den drahjelpen de kan få fra miljøet slik at de faktisk kan skape et næringsgrunnlag. For når skoleverket svikter, må nettopp opplæringen skje i bedrifter med spisskompetanse. Skal dette bli mulig må vi bidra til å heie dem frem og gi dem et marked.
Uten muligheten til reparasjon og vedlikehold, blir lett vår bevegelse til statiske og defekte objekter på et museum.
Det ønsker vi virkelig ikke.
