
Et nytt verdensbilde trer frem.
Historiske kjøretøyer står nå ved et veiskille. Lovgivningen med de utkast som foreligger til en ny kulturmiljølov, er nå i ferd med å gi den bevegelige kulturarven en posisjon LMK har kjempet for i flere tiår. Går ting slik vi nå håper, vil vi ikke lenger stå i skyggen av historiske bygninger og fartøy. En ny lov vil også omfatte det som går i luften og på skinner, en helt riktig vurdering dersom vi skal kunne ta vare på det komplette bildet av vår samfunnshistorie.
Som vi vet ut i fra verneplaner, fredning og tilskuddsordninger, vil det alltid være kriterier for dem som skal oppnå særskilte unntak og økonomisk bistand. Utfordringen er at i potten bevegelig kulturarv, representerer vår motorhistoriske bevegelse trolig alt for mange objekter til at alle kan ta del i alle goder dette måtte innebære. Tiden er inne for at vi setter noen krav og føringer til oss selv, slik at de objektene som får særfordeler utover dagens situasjon er faglig godt fundamentert.
LMK har en rekke ganger påpekt av historiske kjøretøyer og hobby-kjøretøyer ikke nødvendigvis har de samme perspektivene for sitt virke. Som det fremkommer i LMKs vedtekter og formålspraragraf, skal vi verne om kulturarven kjøretøyene representerer og fortrinnsvis originale kjøretøy, som formidler historien på en korrekt måte. Nødvendigvis er ikke ombygginger og endringer i konflikt med dette ståstedet, dersom dette fant sted for lenge siden og er en sentral del av kjøretøyets historie, funksjon og betydning. Mange av våre medlemmer opplever videre at det de holder på med er en hobby for dem, og derfor kan det sikkert for mange oppleves forvirrende dersom LMK inntar en tilsynelatende fiendtlig holdning til den enkeltes hobby. La det være klart en gang for alle; LMK har ingenting imot hobby, men hobby er ikke ensbetydende med historie og kulturarv. LMK ser med glede på at kjøretøymiljøet har ulike fasetter, og det skal være takhøyde for alle former for kjøretøy. Dette bidrar både til rekruttering, verdiskapning og sosial kapital. Derimot må vi evne å se forskjellene, slik at det også blir forståelig at en likebehandling er umulig. Derfor blir det viktig med slike presiseringer, nettopp for at LMKs medlemmer vet hva LMK står for og ønsker å kjempe for.
Hva er egentlig LMKs oppgaver og funksjon?
LMK ble dannet nettopp for å være en organisasjon for historiske kjøretøy. Det har vært og vil alltid være vår hovedoppgave. Som en upolitisk organisasjon blir det også enklere å holde seg til vårt mandat, da vi ikke ser det som vår oppgave å delta i debatten om bilavgifter, bompenger, veibygging eller avgifter på drivstoff. Alt vi fokuserer på ligger tilbake i tid, og vår oppgave vil være knyttet til å skape løsninger slik at fortiden kan delta inn i fremtiden gjennom aktiv bruk og tilstedeværelse. Det finnes en rekke andre organisasjoner med hovedfokus på det vi ikke jobber for, som også vil gjøre dette langt bedre og med en påkrevet troverdighet. En faktisk forståelse av LMKs mandat, vil også gi et svar på hvem LMK er og hvor vi skal virke for å gjøre en best mulig jobb for våre medlemmer.

Hobby – et vidt begrep.
Kjøretøyhobby har mange fasetter. Det er kanskje derfor begrepsnyansene blir såpass forvirrende for dem som ikke aktivt fronter kjøretøypolitikk, teknisk regelverk og verneplaner. Hobby-begrepet omfavner i praksis alt fra mobilitetens krybbe til dagsferske sportsbiler. Faktisk helt nye el-biler kan være noens hobby, og vi ser at el-bilklubber også er i ferd med å organisere seg. Det bør være innlysende at her er det et stort sprik mellom interesser, lovverk og hva man kan forvente seg. Denne gruppen er i høyeste grad ingen homogen masse. Det nytter ikke å samle alle disse i en felles pott og stå på barrikadene og kreve en likebehandling. Det tror vi heller ikke at miljøet selv vil avkreve da fellesnevnerne til dette er alt for få. Vi i LMK tror faktisk ikke at eieren av en helt nybygget bil med «1932 Ford» i vognkortet opplever en gang selv at dette er kulturarv og historieformidling. Her er det bygget et flott kjøretøy etter eget ønske og nytelse. Valgene som er tatt er gjort helt bevisst og bidrar blant annet til å ekskludere fra status som bevaringsverdig eller fremtidige kulturmidler. Men det sistnevnte tror vi heller aldri at var et ønske om eller tilsiktet mål heller noensinne fra eierens side.
Det er også derfor vi i Norge har en rekke organisasjoner som beskjeftiger seg med de ulike fasettene innenfor kjøretøymiljøet, nettopp slik at de ulike miljøene kan få en best mulig ivaretakelse da ingen vil kunne favne om alt på en forsvarlig måte. LMK som den største og også eneste organisasjonen med hovedfokus på den motorhistoriske kulturarven, er det nødvendig for medlemmene våre at de til en hver tid vet hvor LMK står. Vi ønsker ikke å bedrive populisme eller vri på fakta for å tiltrekke oss medlemmer eller klubber. Slik vil heller ingen bli skuffet den dagen vi blir nødt til å begrense og differensiere da vi aldri har talt med flere tunger.
Arendalsuken 2026 – vi reiste de ubehagelige spørsmålene.
Under arbeidstittelen «Hvem må under bussen», ønsket vi nettopp et fokus på hvordan utvelgelsen må skje. LMK har etter hvert blitt fast inventar i Samferdselsteltet, og vi ønsket derfor en politisk debatt hvor vi satte fokus på grensesnittet mellom hobby, kulturarv og kriterier for vern.
Det blir derfor viktig å se litt nærmere på hvilke kriterier som har blitt benyttet i både bygnings- og fartøyvernet. Hvilke kriterier skjer utvelgelsen etter og hvilken historie ønsker vi at bringes videre til ettertiden? Det er også greit med en mengdeforståelse, slik at vi faktisk kan innrette forventninger og krav innenfor et realistisk perspektiv.
Det kan nevnes at:
- Det er kun 18 fartøy som er fredet av Riksantikvaren.
- Kulturminnefondet stiller som krav for tildeling av støtte at kjøretøyet har kjent norsk historie. Sjeldenhet, historisk betydning, proveniens og eventuelt kjøretøyets funksjon i et kulturmiljø – er kriteriene det jobbes etter.
Ovennevnte viser at noe skal være veldig spesielt for å få en offentlig støtte. Derfor må nok restaurering, vern og bevaring også fremover stort sett finansieres privat. Derimot sier dette noe om at det må stilles definerte krav dersom ordninger ikke skal skli fullstendig ut og gis et tomt innhold. Derfor ser også LMK med stor undring og skepsis når deler av miljøet tar til orde for at biler helt ned mot 15 år skal få avgiftsfritak. Effekten kan lett komme som en boomerang og initiere effekter som kan være ødeleggende for oss alle. Samfunnskostnaden er også enorm, noe LMK fikk fullt medhold i fra Finansdepartementet i forbindelse med Stortingsforslag 126 i 2024. Miljøet trenger riktignok en håndstrekning, men dette skal ikke gå til en gruppe som domineres av slitne bruksbiler. Med dette vil utslipp, miljøstrategier, ulykker og feil og mangler ved PKK til å gå i taket. Disse tallene trenger vi ikke i vår disfavør, særlig tatt i betraktning hvor godt vi ter oss i all statistikk p.t.
LMK ser at vi som organisasjon har en forventning fra myndighetene om at vi tar et faktisk ansvar. En selvransakelse og selvjustis i forkant av problemene, er et nødvendig proaktivt grep.. Dette selv om noen føler at det ekskluderes, begrenser eller at det kan bli vanskeligere dersom de ikke kan ta del i alle lempninger vi tilkjemper oss. Slik vil det måtte bil, og noen vil være klare kandidater men må bare vente litt til oppnådd veteranstatus.
Under debatten på Arendalsuken, ble det derfor relevant å finne et debattpanel med en viss bredde blant deltakerne. Norsk Vegmuseum ved fung. Dir. Cathrine Thorstensen ble et naturlig valg, all den tid museet hele tiden jobber innenfor rammene knyttet til formidling, utvelgelse og representativitet. Det var også relevant å få et innblikk i hvordan utvelgelse og kriterier skjer innenfor jernbanemiljøet, særlig da de i likhet med oss står ved det samme veiskillet. Anders Baalsrud fra Norsk Jernbaneklubb stilte derfor. Fra politikken stilte Jone Blikra (Ap) fra transport- og kommunikasjonskomitèen på Stortinget, en politiker som gjennom lengre tid har vist interesse og forståelse for den bevegelige kulturarvens utfordringer. Fra LMK stilte styreleder Carl A. Harbitz-Rasmussen, og undertegnede ledet debattantene gjennom seansen.
LMKs initiativ under Arendalsuken har høstet ros for at vi reiser disse problemstillingene allerede nå, slik at miljøet kan legge føringer og retningslinjer allerede nå i forkant av etableringen av en ny forvaltningspraksis.

Fra v: Stein Christian Husby (LMK), Carl A. Harbitz-Rasmussen (LMK), Anders Baalsrud (NJK), Jone Blikra (AP) og Cathrine Thorstensen (SVV)
Stein Christian Husby
Generalsekretær LMK