- er kjøretøy som fellesnevner godt nok til å kalle oss en gruppe?
av Stein Christian Husby
I LMKs sikkerhetsbrosjyre fra 2021 var det fokus på å minne bevegelsen om at vi alle har et selvstendig ansvar knyttet til vår egen adferd og omdømme. Hver enkelt av oss har personlig ansvar for det vi gjør eller ikke gjør, deriblant vedlikehold av eget kjøretøy. Bakgrunnen for veilederen skyldes at mange trolig haddeforsømt sitt eget lovpålagte ansvar om å holde kjøretøyet i god teknisk stand. En fatal ulykke i 2018 ble en vekker for mange, men det kunne også lett blitt en dramatisk stopper for den aktiviteten vi ønsker å utøve.
Forståelsen og kunnskapen omkring eldre kjøretøy blant befolkningen er dalende, og konsekvensen kan lettbli at tabloide overskrifter får uante følger.
Bevegelsen har ikke like sterk vind i seilene lenger.
Vi opplever kunnskapshull, dalende interesse og svakere rekruttering inn i bevegelsen. Nykommerne er
gjerne i midten av livet og litt til, og mange av våre klubber har tiltak inn mot ungdom i håp om å engasjere og gi et innblikk i hva vi har. Likevel viser dette seg krevende, da de ofte ikke har et historisk relatert forhold til eller den økonomien som kreves for å kjøpe et eget fungerende veterankjøretøy i dagens marked. Det er heller ikke alltid de positive sidene ved vår hobby og lidenskap som gir den største spalteplassen i mediene.
En generasjon vokser nå opp med et langt mer anstrengt forhold til bruk av fossilt drivstoff enn bare for et par tiår siden. Manglende interesse rundt sertifikat, kjøretøy eller mangel på forutsetninger og fasiliteter – bidrar også til sitt. I mediene trekkes også frem en hel del uønsket adferd, hvor kjøretøyene blir knyttet til støy, bråk, alkohol og fyll. Tilstanden på mange av disse kjøretøyene kan fremstå som om målet er å «herpe mest mulig», og dette minner lite om bevaring, kultur og en genuin kjøretøyinteresse. Rent historisk sett er også dette en helt misforstått tolkning av den opprinnelige raggar-kulturen da de sørget for pene, rene og fungerende biler. Nyheter fra arrangementer som kommer ut av kontroll, vil trolig ikke rekruttere inn dem som har en gryende interesse. Frykten for å bli assosiert med eller bli en del av dette miljøet, kan bidra til at vi ikke når dem vi ønsker. Dette er likevel et mindretall av de kjøretøyinteresserte, men nyhetsbildet vil som oftest fokusere på det negative blant ytterpunktene. Det blir trolig ikke gode nok leser- og seer-tall dersom man fokuserer på veldrevne klubber, inkludering, folkehelse og positive aktiviteter til glede for nærmiljøet.
Det er denne siden vi må bli flinkere til å vise frem. Dette krever også noe av hver og enkelt av oss i møtet med samfunnet.
Svenskene smaker nå på den «sure svie».
Ved innføringen av lempninger på frekvensen av Periodisk Kjøretøykontroll (PKK) i 2016, valgte Sverige en annen retning enn Norge. Sverige gikk for fullt fritak ved passerte 50 år, uansett tilstand og type bruk. Sidengrensen er rullerende, er det nå blitt et alarmerende stort antall biler hvor myndighetene ikke lenger har kontroll på den faktiske tilstanden. Ofte viser det seg at «frihet under ansvar» ikke fungerer i praksis, og det har nå blitt et uttalt problem med hensyn til trafikksikkerheten. At det nå er innregistrert om lag 17.000 Chevrolet Impala`er hvor en stor andel er raggarbiler i bedrøvelig tilstand, viser hvor feilslått dette egentlig ble. Mange her i Norge ønsket også å legge seg på svenske-linjen, men i etterpåklokskapen kan det ha vært veldig lurt at vi valgte å holde igjen. Betydelige innstramninger er nå varslet, og som alltid med regelendringer blir ofte resultatet «å skjære alle over en kam». En kollektiv avstraffelse vil trolig bli langtverre enn om man hadde gitt reguleringer og føringer i forkant.
Er bil som hobby en troverdig og levedyktig fellesnevner?
Mangfoldet og bredden vi ser blant de kjøretøyinteresserte spriker i veldig mange retninger. Den spriker faktisk så mye at man skal lete grundig for å finne noen fellesnevnere om det i det hele tatt finnes noen? Et betimelig spørsmål blir deretter hvorfor man skal omtale «bilhobbyen» som èn gruppe med like behov og rettigheter? Nei, mener LMK da vi er opptatt av at bildet må nyanseres og tilpasses ulike behov og formål.
Alle med bil kan ikke ha de samme reglene, fordelene eller restriksjonene. Det vil heller ikke være mulig, såderfor er vi ærlige i LMK om at det ikke er vårt formål. Det sier seg selv at når miljøsoner innføres, avgiftslettelser, teknisk regelverk, kulturmidler, offentlig støtte til vern/restaurering osv. kan ikke det eneste kriteriet f.eks. være at det er en bil. Det må stilles klare krav til anvendelsesområde, originalitet og historisk betydning. Dette tror vi at de aller fleste er innforstått med, men likevel greit at repeteres slik at ingen føler seg sviktet av LMK i fremtiden.
Vår motorhistoriske bevegelse har nettopp de viktige og tungtveiende argumentene for vår fremtidige eksistens med tanke på mengde/antall, klimaavtrykk, minimale ulykkestall, folkehelse og gjennom formidling/ivaretakelse av en nasjonal bevegelig kulturarv. Denne fordelen svekkes gjennom at vi vanner ut begrepsforståelsen. Det lar seg ikke gjøre at en Tesla likestilles med en T-Ford fra 1920-tallet.
Hvordan skille klinten fra hveten?
Det blir viktig at ulykker, hendelser og overskrifter ikke blir «våre» dersom dette ikke er blant gruppene LMK favner om. Et middel for å skille bruksbiler og kjøretøy som ikke har en historisk interesse for ettertiden, blir påkrevet. Som vi har sagt også tidligere at ikke alle gamle hus har en berettiget plass på Maihaugen, blir detsamme gjeldende for eldre kjøretøy. Brutalt eller ikke, vi må innse at det må gjøres utvalg i en stor gruppe hvor ikke alle følger likt regelverk aller har samme fordeler. Noen er aktuelle fremtidige kandidater, men grunnet lav alder må finne seg i å sitte litt til på venterommet. Andre kjøretøy har så liten historisk signifikans at de aldri vil ha noen historisk interesse utover den gleden eierrent personlig har av dem.
Hensikten blir å trekke skillelinjer mellom at hobbykjøretøy og noe hvor storsamfunnet gjennom regelverk, dispensasjoner, tilskudd og avgiftslettelser har et ansvar for at disse bringes videre til ettertiden. Dette er ikke en subjektiv mening knyttet til smak og preferanser, men derimot å påpeke hva som er allmenninteressant og korrekt presentert historie eller ikke.
Løsningen slik LMK ser det er at vi, i likhet med en rekke land, øremerker nettopp disse historisk korrekte kjøretøyene. Med få tastetrykk kan disse identifiseres og få tilgang til miljøsoner, lempninger og fordeler tiltenkt disse. Den beste løsningen p.t. ligger i dag i at kjøretøyet registreres som bevaringsverdig.
LMK deltok i den politiske prosessen i 2015/2016, og det er ingen forhold som tilsier at dette er et rettighetstapeller begrensning av eiers selvråderett – snarere tvert i mot. Dette står godt forklart i lovforarbeidene til den aktuelle forskriften. I fremtiden kan trolig også FIVAs ID-kort spille en stadig større rolle da stadig flere land velger å gi dette en fremskutt posisjon i nasjonale regelverk og forvaltning. Dette er også noe av bakteppet for at LMK ser viktigheten av å være tilsluttet en større og global premissleverandør som nettopp FIVA.
Tyngden av om lag 85 medlemsland og nærmere 2 millionen medlemmer kan ikke ses bort i fra.
Når tillegg tunge aktører som blant annet UNESCO anerkjenner den rullende kulturarven, er ikke dette noe som kan feies bort. Så blir det opp til oss som nasjonale aktører å grensesette slik at «kart og landskap» harmonerer.
På denne måten vil også fremtidige generasjoner nyte godt av den positiviteten og sosiale kapitalenveterankjøretøybevegelsen representerer.
