Æres den som æres bør.

ÆRES DEN SOM ÆRES BØR

Alltid noen som vil stjele andres klær….

Når noen lykkes, står alltid noen parat til å ta æren for hele eller store deler av suksessen. For utenforstående kan det ofte være vanskelig å se hva som faktisk har skjedd og hvem og hva som utledet til det avgjørende resultatet. Det er en kjensgjerning at den som er førstemann ut og roper høyest, lett tar eierskapet til sannheten – fakta eller ikke. Jeg tenker her i særdeleshet på ELV-saken…. Eller rettere sagt «End of Life»-direktivet, som har vært mye omtalt i veterankjøretøy-kretser de seneste årene. I disse dager har dette fått en endelig løsning for motorhistoriske kjøretøy. LMK har forholdt seg pragmatisk til dette i lengre tid, da dette direktivet egentlig aldri har vært myntet på våre kjøretøy. Andre miljøet har nøret opp under frykt og spalteplass i sosiale medier, selv lenge etter at det forestående utfallet i EU burde vært kjent for samtlige. I disse dager er mange, alt for mange, ute for å skrive seg inn i historien som «viktige bidragsytere».….Det er derfor nå på sin plass at fortjenesten og hyllesten går til dem som faktisk har gjort jobben.

Norge har langt på vei mislyktes i Brüssel.

Selv om en tidligere norsk ikke-navngitt statsminister presterte å si at «det er typisk norsk å være god», så er dette et utsagn som aldri har vært tilfellet i forbindelse med Norges forhold til og resultater i EU. To ganger har folket røstet nei, i 1972 og senest i 1994. Til tross for et flertall for et utenforskap har konsekvensen av den fremforhandlede EØS-avtalen blitt at vi blir berørt av EU, om vi vil det eller ikke. Direktiver fra EU implementeres i norsk rett, og forvaltningen må finne en egnet integrasjon basert på norske forhold og eksiterende lovverk. Faktum er at Norge står utenfor fellesskapet, og vi er langt på vei prisgitt den politikken våre europeiske naboland ønsker å føre. Allerede i 1994 var 79% av all vår handel innen EU, og med EUs utvidelser er andelen enda større p.t. Skal vi komme noen vei må vi lite på at våre nordiske naboer, med nokså homogen kultur og lovgivning, har sammenfallende interesser. Norges mulighet på egen hånd til å bli hørt i EU-systemet, er dessverre svært liten.

Lobbyisme skulle være Norges løsning på at vi stod utenfor det europeiske fellesskapet. Myter er skapt om at makten i korridorene kan likestilles med det å faktisk sitte inne i salen. Situasjonen er nok en helt annen, men frykten for å ta feil gjør at vi ikke tør å la være. Det har vokst frem en helt ny næring og elite av «påvirkere», som lever en jetset-tilværelse i Brüssel hvor resultatene av deres arbeid ofte i svært liten grad er målbar.

LMK vil ikke klare dette alene – vi må finne verdige partnere.

For LMK er hverken et Brüssel-kontor eller egne lobbyister veien å gå. Selv om økonomien vår hadde tillatt dette, er det noe vi rett og slett ikke har troen på. Alt for mange før oss har dessverre mislyktes. Det er en kjensgjerning at forslag og innspill fra nasjoner utenfor EU i praksis treffer papirkurven fortere enn postgangen. Så nøkkelen blir faktisk å finne meningsfeller og organisasjoner med en akkreditering, som allerede er på innsiden. Nettopp derfor har LMK de siste årene trappet opp virksomheten i FIVA, all den tid bevegelsens fremtid ligger her. FIVA har verdensomspennendende virksomhet med om lag 82 nasjoner og 2 millioner medlemmer – gir det en tyngde ingen andre organisasjoner kan måle seg med. Med UNESCO også med på laget, blir FIVA den viktigste premissleverandøren inn i EU-systemet. FIVA har kompetanse/seriøsitet, troverdighet/tillit og økonomi ingen andre kjøretøy-organisasjoner kan måle seg med. Kunsten blir da for LMK å selge inn det tankegodset og behovene vi her i Norden har med tanke på veterankjøretøy. For mens dette er en rikmannshobby i store deler av verden, er det vi kjenner her hjemme noe som er folkelig, samlende og inkluderende – hvor både Jørgen hattemaker og Kong Salomo kan forenes om det samme uavhengig av bakgrunn. Dette er det viktig for oss at vi hegner om.

Derfor får man nærmest klump i halsen med viten om at LMK nå har to personer valgt inn i FIVAs kommisjoner, henholdsvis Geir Iversen i teknisk kommisjon og Tore Svartås i motorsykkelkommisjonen. Disse gjør en viktig jobb, som alle uavhengig av klubb- og organisatorisk tilknytning i Norge nyter godt av. Med det tette nordisk/baltiske-samarbeidet og med innvalgte representanter i FIVA fra øvrige nordiske land, bidrar det til at vi faktisk har en reell sjanse til å skape resultater innad i FIVA.

Sosiale medier og skapte forventninger til nasjonal politisk kontakt.

Ofte fremheves politiske forbindelser som avgjørende for vår bevegelses fremtid. Situasjonen er nok mye mer sammensatt enn som så, selv om det i tabloid sammenheng på sosiale medier tar seg godt ut med bilder sammen med norske politikere eller en «selfie» foran Stortinget. For dit har vel mange av oss kommet; Bilder med kjendiser, vennelisten på Facebook og forbindelsene på Linkedin, skaper ofte falske forventninger omkring resultater og kompetanse. I valgår er det mange B- og C-politikere som stiller opp på stunt og fremmer mer eller mindre ikke-gjennomtenkte forslag i håp om å øke synligheten rundt egen person og sannsynligheten for et gjenvalg. Denne populismen har vi opplevd flere ganger også knyttet til regelverk og rammebetingelser omkring veterankjøretøy. Dette har dessverre lett for å bli mye «bæ» men veldig lite ull….

I viktige spørsmål blir det viktig å være blant dem noen opplever som seriøse aktører. Kjøttvekt i form av medlemsmasse og troverdighet i form av integritet og faktabasert argumentasjon bygger tillit over tid. I tillegg må målsetting og ambisjoner ha en viss realisme, og mange ganger vil vi måtte tvinges til å foreta et utvalg. Valg gjør at politikere kommer og går, og mye av kompetansen ligger i og blir værende igjen i forvaltningen – som også er en mer konstant faktor. I forvaltningen ligger også faglig tyngde og formell kompetanse på gitte fagfelt, fremfor politikken hvor en kabal skal legges i all hast etter et valg. Her ligger også mye av den egentlige makten da det er deres vurderinger de fleste avgjørelser tuftes på, hvor statsråden i mange henseende blir mer en gallionsfigur som klipper snorer. Derimot er det ikke like spennende med et bilde sammen med en saksbehandler i et departement fremfor en høyprofilert politiker….

Med EU tett på vår hverdag kommer det i stadig større grad ikke endringene med utgangspunkt i et nasjonalt behov. Oppdragsbeskrivelsen blir derimot å tilpasse EUs direktiver norske forhold. Da sier det seg selv at svært mye er en tapt sak dersom katastrofale direktiver rekker å treffe rikets grense. Sakene må stanses i Brüssel – med mål om at de også ender her. Da blir også nasjonale politiske relasjoner av liten verdi da skaden allerede har skjedd.

ELV er FIVAs fortjeneste.

ELV-saken er nettopp en slik sak som egentlig aldri traff Norge. Det var masse skriverier, og for utenforstående kunne lett opplevelsen vært at norske aktører, politikere og organisasjoner faktisk jobbet med denne saken. Det er greit å ha en mening om den, se de mulige konsekvensene og samtidig forberede norske politikere på hva noe slikt ville bety i praksis. Men ingenting av dette påvirket det endelige resultatet. Så om noen spretter champagnekorker for dette, bør drikken ha en nokså sur odør da dette er lite å skåle for her hjemme. Derimot er vel denne saken stort sett løst av FIVA. Så om noen fortsatt har drikkevarer til overs, bør vel de siste skvettene som er igjen heller sendes dit. Og FIVA har igjen bevist sin posisjon og tyngde basert nettopp på den globale kontakten, kompetansen og dialogen som er etablert på tvers av nasjoner – noe de færreste av oss evner alene.

LMK vil følge med på de blivende veteranene.

Et punkt som fremdeles er noe uavklart i ELV-direktivet blir morgendagens veteraner. Det vil alltid være en mellomfase mellom slitent brukskjøretøy og et aktet veterankjøretøy. I denne overgangsfasen er det en sårbarhet, som tradisjonelt har vært et endelikt for om lag 90% av kjøretøyparken. Vi opplever samtidig at bildet og fokusområdet på hva som er interessant løpende flyttes i takt med at nye generasjoner kommer til. Rekruttering og ettervekst er en forutsetning for vår bevegelses fremtid. Da handler det også om å være til en viss grad litt fremsynt, slik at alle epoker i historien sikres for ettertiden. Uten at noen satte bort utrangerte kjøretøy i garasjer og låver for lenge siden, ville trolig også kjøretøyparken i dag vært nokså mager. De færreste i vår fauna av motorhistoriske kjøretøy i dag, kan nok ikke sjalte med å alltid vært i tipp topp stand gjennom hele sitt liv.

LMK har ingen tro på at noen vil gripe inn i den private eiendomsretten og kreve tvangsskrotning av utrangerte kjøretøy, som forsvarlig lagres i garasjer og egnede bygninger. ELV har aldri vært rettet mot kjøretøy hvor det faktisk foreligger en plan og et reelt ønske om bevaring og fremtidig restaurering. Det har heller aldri vært forbudt å være følelsesstyrt hvor man gjør disposisjoner i form av påkost, som i liten eller ingen grad kommer ut med gode tall i et regneark.

Derfor er det synd at diskusjonen om ELV har sporet av og spilt på frykt om at EU faktisk vil ta kjøretøyene våre. I debatten synes man fullstendig å ignorere at allerede i eksisterende lovgivning nasjonalt finnes det plenty muligheter til å gripe inn i eiendomsretten for utrangerte kjøretøy. For det er nemlig slik at dersom et kjøretøy fremstår kassert og oppbevaring/håndtering etc. tilsier at dette ikke synes sammenfallende med bevaring eller vern, kan myndighetene gripe inn. Selv om det ikke viser seg å være en faktisk trussel mot miljøet, vil både estetikk og reguleringsplaner kunne komme til anvendelse.

Det blir derfor fullstendig feil at vi likestiller en skrotnisse, som har hagen full av nedkjørte bilvrak, med en samler som nok har dratt mer inn i låven enn man vil rekke å sette i stand på den tilmålte tiden vi har her på jorden. Sistnevnte sørger derimot gjennom god lagring å «stanse tiden» og forhindre videre forfall. Dette blir en form for forvaltning til kommende generasjoner hvor vi får innblikk og kan delta i tidskapsler fra en svunnen tid. Nye generasjoner gis muligheten til å ta stafettpinnen videre og ferdigstille det forrigemann ikke rakk. For bevegelsens omdømme og sosiale aksept, blir det derfor viktig at vi klarer å differensiere i disse spørsmålene. Samling/vern og forsøpling er ikke to sider av samme sak. Har man samlet mer enn det er mulig til å lagre på en forsvarlig måte innendørs, bør man gå en ekstra runde med seg selv. Fra vår bevegelses ståsted skal vi ikke plage andre med vår lidenskap og interesse. Vi skal forvalte en viktig del av vår felles historie og kulturelle arv, og vi skal skape glede for alle som får innblikk i vår virksomhet langs veien. Klarer vi dette, har vi heller ingenting å frykte med hensyn til fremtiden.

Stein Christian Husby

Generalsekretær