FRIENDS OF FIVA USA
Spennende ting på gang når FIVA og Friends of FIVA USA finner sammen. Ledende skikkelser fra både FIVA og de amerikanske miljøene knyttet til historiske kjøretøy var samlet i Los Angeles den 23. juni i år.
FIVA har i dag 82 medlemsland, men har aldri tidligere «knekt koden» eller helt fått fotfeste i USA. Det skyldes nok flere forhold, ikke minst at man ikke må tenke på USA som ett land, men 50 land. Det er også kulturelle forskjeller som ofte blir oversett av oss europeere, fordi likhetene er så mange.
Foreningen Friends of FIVA USA ledes av dyktige mennesker med lang og god erfaring fra, og stor innflytelse på de amerikanske miljøene, - som Mark Gessler, Phil Neff og Donald Osborne.
USA ligger på mange måter langt foran oss i utøvelse av historiske kjøretøy som hobby. Bil som kultur står mye sterkere i USA enn i resten av verden.
Samtidig er det nok verdifullt for våre amerikanske søsterorganisasjoner å kunne trekke på erfaringer som man har gjort seg i andre deler av verden.
Av de 68 lederne for merkeklubber, ledende treff arrangører, media, museer og innflytelsesrike personer og samlere, var stemningen gjennomgående positiv. Mange hadde gode spørsmål til organisasjonsform og veien videre. Optimismen var ikke til å ta feil av - noe også tilbakemeldinger viser.
Bilsamler og TV-personlighet Jay Leno var aktivt deltakende på møtet og forsvarte nettopp verdien av felleskap. Han har, som han sa, - urettmessig - fått oppkalt California Senate Bill 1392 etter seg, som "Leno's Law" (den handler om utslipp).
Noe av det som gjorde inntrykk, var at han aldri virket opptatt av å innkassere seire eller høste æren selv. Han var langt mer opptatt av målet enn av hvem som fikk applausen. Hans tilnærming var enkel:
«Får vi flere til å trekke i samme retning, øker sannsynligheten for å lykkes».
Det er en holdning som fortjener etterfølgelse. I frivilligheten handler lederskap ikke om å vinne diskusjoner eller føre regnskap over personlige seire. Det handler om å bygge lag, skape tillit og få mennesker til å bidra med sine ulike styrker. Til syvende og sist er det resultatet for kulturarven som teller - ikke hvem som kan ta æren for det.
Historiske kjøretøy og den bevegelige kulturarven bevares ikke av enkeltpersoner. De bevares av fellesskap. Derfor bør vi spørre oss litt oftere: Er jeg opptatt av å få rett - eller av at vi lykkes sammen?
USA har nok verdens største miljø innen vår bevegelse, og vil naturligvis forlange sin rettmessige plass i FIVA systemet.
LMK var tilstede på møtene som gikk over flere dager i Los Angeles. Det er viktig at vi som tilhører FIVA ikke bare stiller forventninger, men faktisk bidrar aktivt med å synliggjøre FIVA og fordelene som den globale familien vi tilhører byr på. Etter LMKs syn er det er utvilsomt en fordel at USA blir en del av FIVA.
Samtalene fortsetter når nasjonale representanter møtes på USA 250 års uavhengighetsdag den 4. juli i Torino. Dette blir nok også en «snakkis» når entusiaster fra hele verden - også USA - møtes på Lillehammer i september - på historiske den kjøretøykonferansen som LMK er vertskap for. Se under.
TRENGER VI EGENTLIG Å MØTES NÅR VI KAN SPØRRE KUNSTIG INTELLIGENS?
Den femte pan-europeiske konferansen for kjøretøyhistorie handler om langt mer enn historiske kjøretøy. Den handler om kunnskap - og om ansvaret for å bevare den.
Vi lever i en tid hvor kunstig intelligens kan gi raske svar på nesten ethvert spørsmål. Det er et fantastisk verktøy som allerede har blitt en del av hverdagen for mange. Samtidig er det viktig å huske at kunstig intelligens ikke er en historiker. Den bygger sine svar på eksisterende informasjon, og dersom kildene er mangelfulle, feil eller ukritisk gjengitt, vil også svarene kunne bli det. Når slike feil gjentas og siteres, risikerer vi at de etterhvert blir oppfattet som sannheter. Historien kan gradvis bli omskrevet - ikke av onde hensikter, men fordi for få tar seg tid til å kontrollere fakta.
Kunstig intelligens kan være en uvurderlig assistent, men den kan aldri erstatte den kritiske vurderingen til mennesker som kjenner kildene, forstår den historiske sammenhengen og tar ansvar for at fortiden formidles korrekt.
For oss som arbeider med kjøretøyhistorie og bevegelig kulturarv, er dette et særlig ansvar. Mange av temaene vi arbeider med er dårlig dokumentert eller finnes bare i lokale arkiver, private samlinger eller hos mennesker som selv har levd historien. Mye av denne kunnskapen er ennå ikke digitalisert, og vil derfor heller ikke være tilgjengelig for en språkmodell. Hvis ikke vi dokumenterer, forsker og deler denne kunnskapen, risikerer vi at den går tapt.
Vi som forvalter historiske kjøretøy er mer enn eiere, samlere og entusiaster. Vi er kulturbærere. Med det følger et ansvar for å forvalte, dokumentere og formidle kunnskap om vår egen kulturarv på en måte som tåler historiens kritiske blikk. Historiske kjøretøy forteller om teknologi, design, industri, samfunnsutvikling og menneskers liv. Mister vi kunnskapen om dem, mister vi også en del av historien de representerer.
Dette ansvaret blir enda viktigere i årene som kommer. Norge står foran en ny kulturmiljølov hvor bevegelig kulturarv for første gang foreslås gitt en tydelig plass. Dersom loven blir vedtatt slik den foreligger i dag, vil det være en viktig anerkjennelse av den innsatsen frivillige organisasjoner og entusiaster har lagt ned gjennom generasjoner. En slik anerkjennelse gir ikke bare økt legitimitet - den forplikter også. Den stiller krav til at vi bygger vår virksomhet på dokumentert kunnskap, kildekritikk og faglig integritet.
Det er nettopp derfor konferanser og møteplasser som denne er så viktige. Her møter vi forskere, museumsfolk, samlere, restauratører og historikere fra flere deler av verden, som deler ny kunnskap, presenterer ny forskning og utfordrer etablerte oppfatninger. Vi får innblikk i temaer som sjelden omtales i bøker eller på internett, og vi får anledning til å stille spørsmål direkte til dem som har brukt år - ofte et helt liv - på å undersøke et emne.
Historie er ikke statisk. Den utvikler seg etter hvert som nye kilder kommer frem, og gamle myter blir avlivet. Derfor er personlige møter, faglige diskusjoner og internasjonalt samarbeid viktigere enn noen gang.
Samtidig handler konferansen om noe mer enn foredrag. Den handler om mennesker. Om å bygge nettverk på tvers av landegrenser, utveksle erfaringer, skape nettverk og vennskap. Gjennom slike møter blir vi en del av den globale FIVA-familien - et internasjonalt fellesskap av mennesker som deler lidenskapen for kjøretøyhistorie og ønsket om å bevare den for kommende generasjoner.
Man blir aldri ferdig utlært. Enten man har syslet med historiske kjøretøy i fem eller femti år, finnes det alltid nye perspektiver, nye historier og nye mennesker å lære av. Kanskje er nettopp det den største verdien ved konferansen: at vi reiser hjem med mer kunnskap enn vi kom med - og med en enda sterkere forståelse av vårt ansvar som kulturbærere.
I en verden hvor informasjon blir stadig lettere tilgjengelig, blir ekte kunnskap stadig mer verdifull. Historien bevares ikke av algoritmer alene. Den bevares av mennesker som tar ansvar for å undersøke, dokumentere, diskutere og videreføre kunnskapen. Det er nettopp derfor vi møtes.
Derfor håper vi at så mange som mulig velger å delta på den femte pan-europeiske konferansen for kjøretøyhistorie på Lillehammer. Men la oss samtidig rette en utfordring til alle klubber og foreninger: Send et ungt medlem. Enda bedre - spander turen. Se på det som en investering, ikke en utgift. De fleste klubber har nok en formålsparagraf som er mer enn dekkende for dette.
Det er de unge som skal føre arven videre. På Lillehammer får de møte mennesker med den samme lidenskapen fra hele Europa, bygge internasjonale nettverk og oppleve at de er en del av et fellesskap som strekker seg langt utover egen klubb og egne landegrenser. De vil se at kjøretøyhistorie ikke bare handler om å bevare gamle gjenstander, men om å bevare historier, kunnskap, håndverk og kultur - sammen.
For mange kan møtet med en slik konferanse bli et vendepunkt. Et sted hvor nysgjerrighet blir til engasjement, hvor et medlemskap utvikler seg til et ansvar, og hvor morgendagens tillitsvalgte, historikere, restauratører og kulturformidlere finner sin plass i bevegelsen. Ingen vet hvem som en dag skal lede en klubb, representere Norge i FIVA eller stå i spissen for arbeidet med å bevare vår bevegelige kulturarv. Kanskje sitter de allerede i baksetet på vei til Lillehammer.
Ingen organisasjon kan leve av fortiden alene. Skal vi lykkes med å bevare den bevegelige kulturarven, må vi investere i menneskene som skal forvalte den. Den viktigste investeringen vi kan gjøre, er ikke i et kjøretøy - men i et ungt menneske som får kunnskap, inspirasjon og tro på at også de kan være med på å skrive det neste kapitlet i vår felles historie.
