Vestlandstreffet 1981 og bil jeg kjørte - en 1939 Vauxhall med under 8.000 km på telleren.
Skolene har startet, og sommerferien er et tilbakelagt kapittel for de fleste. Som dere muligens har observert, er vi flere uker på etterskudd med denne utgaven av LMKs nyhetsbrev.
Det skyldes ikke ferie, men andre oppgaver og engasjement som har krevd både tid og oppmerksomhet.
Jeg har fortsatt ikke deltatt på et løp hittil i år, selv om jeg i helgen var konferansier på Vestlandstreffet i Øystese i Hardanger.
Vestlandstreffet har gått på rundgang i mange år. Opprinnelig vekslet arrangementet mellom Gammelbilens Venner i Stavanger og Haugaland Veteranvogn Klubb. Da Bergen Veteranvogn Klubb ble stiftet i april 1980, kom også bergenserne med. Siden har arrangementet gått på rundgang mellom de tre byene - etter hvert stadig oftere med flere inviterte klubber fra hele regionen.
Det er en tradisjon jeg setter stor pris på. Vestlandstreffet er blitt et godt eksempel på hva som skjer når klubber samarbeider, deler på ansvaret og sørger for at tradisjonene ikke bare blir bevart, men også ført videre.
Forberedelsene til jobben innebar at jeg satt meg ned og laget en anekdote om hvert av de 47 kjøretøyene på startlisten. Langt fra alle kjøretøyene er områder jeg har inngående kunnskap om, og de mange timene jeg bruker på forberedelser, er derfor til dels svært lærerike også for meg selv.
Målet er naturligvis å kunne underholde deltakere og publikum med korrekt og interessant informasjon om kjøretøyene som deltar. Men samtidig utvider jeg min egen kunnskapsbase. Jeg får anledning til å fordype meg i kjøretøy, mennesker og historier jeg kanskje ellers aldri ville ha satt meg inn i. Det er kanskje noe av det fineste ved denne typen arbeid: Jo bedre forberedt jeg blir, desto mer lærer jeg selv.
Jeg var løpsleder på det samme treffet jeg var speaker på i helgen for 45 år siden - det forteller jo om et liv i denne bevegelsen. Det fikk meg til å tenke på utviklingen i bevegelsen. Jeg tok derfor for meg den eldste påmeldingslisten jeg kunne finne i farten, og den var fra Vestlandstreffet 1985 i Stavanger.
Det er jo lett å se omverden i eget perspektiv, uten å tenke at en forbundsfelle som er tiår yngre ser verden på en annen måte. Jeg regnet ut snittalder på kjøretøyene som var påmeldt i år, og kom til at den var rett over 46 år.
Mange på min alder ville nok gjettet at den var mye høyere i 1985, men den gang ei. Den var i 1985 44 år.
Det som var stor forskjell, var antall biler laget før andre verdenskrig, som er blitt et slags skille i vår bevegelse sin tidsregning. Den var 6,8% i år, mot 51% i 1985.
Så da har jo ingenting endret seg vil noen si. Det har det nok, for når jeg sammenlignet påmeldte i begge løp, mener jeg å kunne hevde en bedre historisk representasjon av virkeligheten i forhold til påmeldte kjøretøy i 1985. I år var for eksempel over 40% av påmeldte Mercedes, mens det i 1985 var Ford som regjerte med 27%. Det er helt OK, men det forteller også noe om hvordan entusiasten har endret seg - både i demografi og økonomisk frihet.
Det som er litt leit å registrere var at det i 1985 var 14% motorsykler mot 0 i år. Men også det henger trolig sammen med økonomisk samfunnsutvikling og generasjonen man tilhører. Mens MC i dag er sjeldnere det eneste kjøretøyet i en husholding,, vil følgelig færre ha minner om en MC som brukskjøretøy.
De to mest solgte bilmodellene i Norge etter krigen og fram til dagens 30 års grense er VW Boble og VW Golf., med henholdsvis 157.000 og 139.000 solgte. Boblen står sterkt og er «alltid» å se - ofte med de yngre bak rattet. VW Golf derimot figurerer sjelden på startlistene.
Jeg har ingen konklusjoner på noe av dette. Jeg synes bare det er gøy å leke litt med tall. Og jeg blir selv overrasket – og ofte litt «satt på plass» – når tallene viser noe annet enn det jeg på forhånd hadde sett for meg. Så lærer man jo litt også, og det skader jo sjelden …
Jeg vil uansett trekke frem de to ytterpunktene i årets Vestlandstreff:. Det eldste og det yngste kjøretøyet – ikke førerne. Selv om førerne på hver sin måte representerer ulike generasjoner, er det egentlig der sammenligningen slutter.
De to førerne er født i henholdsvis 1952 og 1997 – altså 74 og 29 år gamle. Kjøretøyene de deltok med, var produsert i henholdsvis 1923 og 1997, og var dermed 103 og 29 år gamle.
Skal jeg våge meg på en spådom, vil jeg hevde at bilen fra 1997 snart kan bli sjeldnere enn bilen fra 1923. Det som imidlertid er langt sjeldnere i denne sammenligningen, er kombinasjonen av fører og kjøretøy:
En fører under 30 år med en bil som er over 100 år gammel – og en fører over 70 år med en bil som er under 30.
Det er kanskje et bedre bilde på fremtiden for vår hobby enn mange av tallene jeg ellers kunne ha lekt meg med.
Benjamin Nesvåg (29) deltok med sin norsksolgte T Ford fra 1923. Som alltid kjørte han hele veien fra hjemmet sitt i Hauge i Dalane – 70 mil tur-retur. Benjamin er dessverre en sjeldenhet, og burde nesten vært fredet for det arbeidet han legger ned for norsk kulturarv. Skjønt, jeg tror ikke han ser slik på det. Jeg tror han har akkurat like mye glede av dette som alle vi som kjørte biler av tilsvarende alder da jeg selv kom inn i bevegelsen.
Benjamin - du er en inspirasjon!
Selv om snittalderen på årets Vestlandstreff var høyere enn den var i 1985, fritar ikke det oss fra ansvaret for å ta vare på de aller eldste kjøretøyene. Tvert imot. Vi må sørge for at noen tar over.
Derfor går min oppfordring til alle tilårskomne entusiaster som har de eldste kjøretøyene stående i garasjen – særlig dere som har biler med norsk opprinnelse: Selg dem i Norge til en ungdom som vil ha dem. Ta det samme for bilen som du betalte for den for 40–50 år siden. Eller enda bedre: Gi den bort.
Denne oppfordringen går først og fremst til alle dere som mener at alt var bedre før. Vil du ha det som før – nå har du sjansen.
Så til Hans Gunnar Våge (74), som var så lei for at sitt påmeldte kjøretøy fra 1984 sviktet, og reddet dagen - trolig mest til glede for oss som var tilskuere - ved stille med en yougtimer som mangler få måneder på å være veteran. Først takk for at du ikke avlyste, og takk for at du stilte med din flotte Nissan Maxima. Dette ble løpets eneste japanske og asiatiske kjøretøy. Helt siden 1960 har vi importert biler fra Japan i stort antall. Dessverre ser vi dem sjelden på våre treff.
Treffets to ytterpunkter bør kanskje ta en alvorsprat om hvem som skal overta den norsksolgte 1997 modellen? Jeg for min del håper å se Maximaen på treff mange ganger i kommende år.
Jeg vil gjerne minne om at da klubben min skulle delta med veteranbiler på en utstilling for første gang i 1980, så var eieren av en nydelig norsk originalbil - en 1952 Chevrolet Bel Air - meget brydd over å delta, for bilen var jo bare 28 år gammel - ett år nyere en Maximaen. Den gang var jeg 17 år og syntes Chevroleten var veldig gammel og fullverdig deltaker i vår utstilling. Historien gjentar seg……….
Som sagt, deltok jeg på Vestlandstreffet i 1981. Da kjørte jeg en 1939 Vauxhall i løpet,. Vår følgebil var en utrolig tøff rød 1980 Matra Simca Rancho vi hadde fått låne. Prøv å finne en slik i dag.
Carl A. Harbitz-Rasmussen
