JAY LENO - MER ENN KJØRETØY

I forrige nummer skrev jeg om møtene i Los Angeles i juni, der FIVA og Friends of FIVA USA samlet sentrale personer fra det amerikanske miljøet for historiske kjøretøy. Jeg skrev også om utfordringen med å få USA sterkere inn i FIVA-fellesskapet, og om betydningen av at amerikanerne og vi europeere lærer av hverandre.

Denne gangen vil jeg heller fortelle litt mer om mannen Jay Leno - og om noen av de inntrykkene jeg sitter igjen med etter noen dager i hans selskap.

Jeg hadde faktisk tidligere blitt invitert til å møte Leno gjennom felles nære venner, men det hadde aldri passet. Derfor var det ekstra hyggelig at det denne gangen lot seg gjøre. Sammen med FIVAs president Alberto Scuro, FIVAs kommunikasjonsansvarlige Ramin Salehkho, Donald Osborne og to andre fra Friends of FIVA USA fikk jeg tilbringe noen dager sammen med ham - blant annet en hel dag i den berømte garasjen hans i Burbank.

Jeg er svært glad for at LMK og undertegnede ble invitert til delta på denne reisen hvis hensikt var å komme tettere på de amerikanske miljøene. Mange av de vi møtte var nye fjes og bekjentskaper, mens andre hadde jeg truffet tidligere. Det er noe fascinerende med dette miljøet: Det går sjelden lang tid i en samtale før man oppdager felles tangeringspunkter gjennom mennesker man kjenner, steder man har besøkt eller arrangementer og prosjekter man har vært involvert i. Verden er stor, men miljøet rundt historiske kjøretøy er overraskende lite. Amerikanere flest er dessuten svært åpne, og gode til å by på seg selv.

FRA MASSACHUSETTS TIL HOLLYWOOD

De fleste kjenner Jay Leno som komiker og mangeårig programleder for The Tonight Show som han tok over etter Johnny Carson, og ledet i 22 år. Langt færre vet at Leno har hatt en lidenskap for mekanikk og historiske kjøretøy lenger enn han har hatt en karriere i underholdningsbransjen.

Leno vokste opp i Andover i Massachusetts, ikke langt fra Boston, og interessen for mekanikk startet tidlig. Han er i stor grad selvlært og har gjennom hele livet hatt gleden av å forstå hvordan ting fungerer - og av å få dem til å fungere igjen.

Da karrieren senere førte ham til Hollywood og han ble en av USAs mest kjente TV-personligheter, forsvant ikke denne interessen. Tvert imot. Han brukte suksessen til å dyrke den videre.

Garasjen hans er i dag nærmest legendarisk. Samlingen spenner over mer enn hundre år med kjøretøyhistorie, fra svært tidlige kjøretøy og dampdrevne biler til klassiske amerikanske biler, europeiske sportsbiler og sist men ikke minst motorsykler.

Men det er ikke størrelsen på samlingen som er det mest interessante - det er holdningen til kjøretøyene.

For Leno er de ikke bare objekter som skal eies og bevares. De skal forstås, repareres, kjøres og oppleves. Dette er nok den mest «brukte» samlingen i verden. Han er opptatt av historien, teknologien, menneskene og håndverket bak dem. Og kanskje aller mest er han opptatt av gleden de kan gi.

«IKKE STIKK!»

Et par episoder av Jay Leno's Garage ble faktisk spilt inn mens vi var på besøk. Hver gang opptakene startet, kom det formaninger om at vi for all del ikke måtte stikke. Vi måtte bli værende.

Det var en ganske fornøyelig beskjed, men også litt typisk for Leno. Han er en svært gjestfri mann, og det virker som om han oppriktig ønsker å dele det han har bygget opp.

Og det er mye å dele. Pek på et kjøretøy, og han er som et vandrende leksikon. Han gleder seg over å fortelle om samlingen sin.

For Leno handler historiske kjøretøy først og fremst om gleden ved bruk. Han er ikke særlig interessert i biler som bare står og samler støv. De skal ut på veien. De skal starte, kjøres og oppleves. Og han ønsker at flere skal få oppleve den samme gleden - ikke minst unge mennesker.

Det er lett å forstå hvorfor. Leno har selv ikke barn, men han har på ingen måte glemt sin egen ungdom. Den nysgjerrigheten han hadde som gutt, er fortsatt tydelig. Han kan snakke om en motor, en konstruksjon eller en gammel bil med en entusiasme som minner om et barn som nettopp har oppdaget hvordan noe fungerer.

Det fikk jeg oppleve på en helt personlig måte.

Da det under oppholdet kom frem at min sønn er opptatt av historiske kjøretøy, tok Leno ganske enkelt frem telefonen og ringte ham på FaceTime.

Plutselig satt en norsk ungdom og snakket med Jay Leno - direkte fra garasjen hans, omgitt av noen av verdens mest spektakulære historiske kjøretøy.

Det er et øyeblikk som gjør et uutslettelig inntrykk på en ungdom i Norge. Men jeg må innrømme at det også gjorde inntrykk på far også.

Det var en liten handling fra Lenos side, men den sier mye om mannen. Han kunne ha nøyd seg med å si at det var hyggelig å høre. I stedet tok han seg tid til å ringe. Det er slike øyeblikk man husker.

MER ENN EN SAMLER

Det er også dette som gjør Leno interessant i FIVA-sammenheng. Han er ikke bare en person med en imponerende samling. Han er en formidler og ambassadør for hele interessen for historiske kjøretøy.

Gjennom TV-serien Jay Leno's Garage har millioner fått innsikt i en annen side ved Leno, der hav viser hvodan de restaurerer, konstruerer og bruker historiske kjøretøy. Han viser ikke bare frem bilene, men historiene og menneskene bak dem.

Under en mottakelse arrangert av FIVA ble Leno også innlemmet i FIVA Hall of Fame. Det var en naturlig anerkjennelse av den betydningen han har hatt for å løfte kjøretøyhistorien ut til et langt bredere publikum.

Det var ikke bare kjøretøyene og formidlingen som gjorde inntrykk på meg. Det var også hans holdning til selve bevegelsen.

Leno er svært opptatt av at vi som arbeider for historiske kjøretøy, må stå sammen. Han trakk paralleller til andre amerikanske interesseorganisasjoner som har oppnådd betydelig gjennomslag fordi de har klart å samle kreftene, være aktive og trekke i samme retning.

Han mente at dette er noe det amerikanske miljøet fortsatt har mye å hente på.

Det er et interessant poeng, fordi USA på mange måter har verdens største og mest profesjonelle miljø for historiske kjøretøy. Samtidig er det også et enormt fragmentert miljø med et stort antall klubber, museer, samlere og organisasjoner.

FRIHET- OG FELLESSKAP

Noe av forklaringen finner vi i den amerikanske kulturen.

Den klassisk liberale tankegangen står sterkt, og individets frihet og selvbestemmelse er fundamentale verdier. Det ligger dypt i amerikansk kultur at den enkelte skal ha kontroll over egne valg og sitt eget liv. Skepsisen mot å overlate for mye makt til store institusjoner eller interesseorganisasjoner er derfor betydelig, og en utfordring i et land som også innfører miljøstyrte begrensinger.

Det er samtidig en styrke. Den amerikanske tradisjonen har skapt et enormt rom for privat initiativ, entreprenørskap og mangfold.

Men den samme individualismen kan gjøre det vanskeligere å opptre samlet når interessene faktisk er felles.

På dette området kan det nok være enklere å samle et miljø i Norge. Ikke fordi nordmenn er mindre opptatt av individuell frihet, men fordi vi har en sterk tradisjon for foreningsliv, frivillighet og samarbeid. Vi har gjennom generasjoner lært at man kan ivareta egne interesser gjennom fellesskapet.

I USA kan spørsmålet lettere bli: Hvorfor skal jeg la en organisasjon snakke på mine vegne når jeg selv kan gjøre det?

Begge modellene har sine styrker. Kanskje handler det derfor ikke om at USA skal organisere seg som Europa. Det handler om å finne en modell hvor man kan beholde friheten og selvstendigheten, men samtidig se verdien av å opptre sammen når det virkelig gjelder.

Det var nettopp dette jeg opplevde at Leno var opptatt av.

Han var ikke opptatt av hvem som skulle få æren. Han var opptatt av at man skulle lykkes. Og nettopp her mener Jay Leno at vår bevegelse har mye å hente: Skal man i større grad lykkes med viktige endringer, må man være villig til å stå sammen.

Et godt eksempel er det som i California, litt urettmessig etter Leno’s egen mening, har fått navnet «Leno's Law».

Det dreier seg om Senates lovforslag nummer 1392, et lovforslag i California som tar sikte på å etablere en rullerende 35-årsgrense for samlerkjøretøy, slik at kjøretøy som er definert som samleobjekter kan unntas fra nye utslippskrav som ellers kan føre til begrensninger eller i verste fall kjøreforbud. Forslaget gjelder altså ikke automatisk alle kjøretøy som er eldre enn 35 år. Det stilles krav til at kjøretøyet faktisk har status som samlerkjøretøy, blant annet gjennom egen veteranforsikring, og ordningen vil også ha begrensninger på bruken og kjørelengden.

Det er etter mitt syn et interessant eksempel på en edruelig og ansvarlig tilnærming - ikke ulikt vår egen ordning for bevaringsverdige kjøretøy. Man ber ikke om at historiske kjøretøy skal få et ubegrenset frikort fra samfunnets krav. Man argumenterer for en avgrenset ordning for kjøretøy som faktisk bevares som samlerobjekter, samtidig som man aksepterer begrensninger i bruken.

Det viser også noe viktig om hvordan en bevegelse kan oppnå resultater: Man trenger ikke nødvendigvis kreve alt for å få gjennomslag for det som faktisk er viktig.

Forslaget tok ytterligere et steg mot en mulig lovendring nå i august. Det er derfor et interessant eksempel å følge - også for oss som arbeider med historiske kjøretøy i Norge.

Men Leno selv er rask til å avvise at dette egentlig er «hans» lov.

Han mener navnet «Leno's Law» er misvisende. Han har riktignok vært aktiv og brukt sin posisjon til å støtte saken, men han understreker at han bare er én av mange som har arbeidet for den. Han er langt mer opptatt av resultatet enn av at hans eget navn forbindes med det.

Det er en ganske karakteristisk holdning.

EN INTERNASJONAL BEVEGELSE

Leno var også tydelig på at det amerikanske miljøet har noe å lære av andre land. Ikke minst når det gjelder erfaringsutveksling.

USA har enorme ressurser, kompetanse og erfaring. Men man har kanskje ikke alltid vært like flinke til å se utover egne grenser og hente erfaringer fra hvordan andre land arbeider med historiske kjøretøy, kulturarvspolitikk og myndighetskontakt.

Her mener jeg FIVA kan ha en viktig rolle, om tilnærmingen gjøres rett. Det er ofte vanskelig for oss i å innse kulturforskjellene mellom Europa og USA, og da kan man lett trå feil.

Ingen nasjon har alle svarene. Utfordringene vi møter, er ofte de samme: Hvordan får vi yngre mennesker interessert? Hvordan tar vi vare på kunnskapen og håndverket? Hvordan sikrer vi at historiske kjøretøy fortsatt kan brukes? Og hvordan får vi myndighetene til å forstå at dette faktisk er kulturarv?

FIVA kan være møteplassen der slike erfaringer deles.

IMMATERIELL KULTURARV

På dette feltet har mye å lære av USA. I Norge er bevaring av kunnskaper blitt et aktuelt tema. Samtidig taper vi viktig kunnskap daglig. Det er mye famling om hvordan vi skal stoppe tapet, og ting tar unødvendig lang tid.

I USA har man tatt grep og innlemmet restaurering og gamle teknikker i videregående og høyere utdanning. I stedet for å finne opp hjulpet på nytt, bør vi kanskje inngå samarbeid med en læreinstitusjon i USA. Det er trolig lettere å få fart på vernefag her hjemme om interessen skapes i USA.

Og kanskje er dette noe av det mest verdifulle ved å være en del av en internasjonal organisasjon. Man oppdager hvor mye man har til felles, og man trekker på hverandres erfaringer.

For min egen del ble reisen til Los Angeles en påminnelse om nettopp dette. Jeg er glad for at LMK og undertegnede fikk være til stede, og jeg er glad vi tilhører dette fellesskapet.

Det er kanskje ikke så rart.

Vi er mange steder i verden som er opptatt av det samme.

Vi ønsker å ta vare på kjøretøyene, historien og håndverket.

Men kanskje like viktigere: Vi ønsker å ta vare på gleden.

Det var den gleden Jay Leno minnet meg om.

Og det var kanskje det viktigste jeg tok med meg hjem fra Los Angeles denne gangen. Oppholdet bød forøvrig på en del andre spennede møter og opplevelser. Disse får vente til senere utgaver.

Carl A. Harbitz-Rasmussen

- Styreleder