Veterankjøretøyer er definert som kjøretøy eldre enn 30 år, jfr. Toll- og avgiftsdirektoratet. I følge Toll- og avgiftsdirektoratet omtales et kjøretøy som veterankjøretøy fra og med det året kjøretøyet er 30 år fra første registrering i Norge eller utlandet, eller etter produksjonsdato ved import av kjøretøy fra utlandet. Statens Vegvesen har ikke en egen definisjon for veterankjøretøy, men derimot en teknisk klassifisering og gruppeinndeling som fremkommer av vognkortet.

I høringsforslaget av 14.08.2015 gis imidlertid veterankjøretøy en ytterligere definisjon, all den tid man skriver at definisjonen av veterankjøretøy «slik Vegdirektoratet vurderer det – langt på vei sammenfallende med definisjonen av bevaringsverdige kjøretøy slik denne fremkommer i kjøretøyforskriften § 1-9- nr. 3»

I Forskrift om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr av 1995, heretter kalt kjøretøyforskriften, omhandler § 1-9 såkalte bevaringsverdige kjøretøyer. § 1-9 blir imidlertid unntaksregelen til den generelle bestemmelsen i kjøretøyforskriftens § 1-7. Med påskrift i kjøretøyets vognkort at kjøretøyet er godkjent etter unntaksbestemmelsen i kjøretøyforskriften § 1-9 og således er underlagt bruksbegrensninger, har dette muliggjort godkjenning av en rekke bruktimporterte kjøretøy fra andre markeder med andre krav til blant annet lys. Med påskrift i vognkort og underlagt bruksbegrensninger, kan kjøretøyene bevares originale og følgelig historisk korrekte.
For veterankjøretøyer med norsk bakgrunn og historie har gjeldende rett og forvaltningspraksis tatt utgangspunkt i at første gangs registrering i Norge regulerer hvilken forskrift eller lov, som er gjeldende for kjøretøyet. Med andre ord har første gangs registrering i Norge regulert kravene som er stilt til de enkelte kjøretøy, og for gruppen kalt veterankjøretøyer vil ikke kravene være enhetlige men reguleres ene og alene av alder. Derfor vil følgende lover og forskrifter ha aktualitet:

1. Forskrift for brug af motorvogne i Kristiania 1899.

2. Lov 1912 motorvogn.

3. Motorvognloven 1926.

4. 1942 forskriften.

5. Tillegg til 1942 forskriften (lys).

6. Krav til kjøretøy nr. 2 1994.

7. Kjøretøyforskriften 1995.


Forskrift om godkjenning av bil og tilhenger til bil 2012.
Dette innebærer at veterankjøretøyer jfr. definisjonen til Toll- og avgiftsdirektoratet, er og har vært underlagt den aktuelle lov eller forskrift basert på første registreringsdato i Norge. Kjøretøyforskriften § 1-9 har med andre ord i prinsippet liten eller ingen aktualitet for veterankjøretøy med opprinnelse som ny i Norge eller med langvarig opphold i Norge hvor tidligere bestemmelser kan gjøres gjeldende. Disse kjøretøyene er godkjent etter den generelle regelen § 1-7, og bruk av bestemmelsen § 1-9 på disse kjøretøyene vil være unødvendig og representere et mulig tap av rettigheter og råderett over eget kjøretøy.
Videre bør det nevnes at svært mange kjøretøyer, som bruktimporteres godkjennes etter bestemmelsen i kjøretøyforskriften § 1-9, uten at kjøretøyets tekniske tilstand egentlig avviker fra ditto med norsk opprinnelse. Ved å godkjenne kjøretøyet etter § 1-9 godkjennes kjøretøyet som det er dersom dette fremstår i original tilstand uten krav til eier om dokumentasjon fra produsent om typegodkjenningsnummer og tekniske spesifikasjoner. Med andre ord har bruken av § 1-9 blitt utbredt, selv på kjøretøyer som teoretisk sett oppfyller kravene etter § 1-7.
Det foreligger oss bekjent ingen retts- eller forvaltningspraksis på hva som ligger implisitt i bruksbegrensningene etter § 1-9. Ordteksten lyder som følger: «Ved spesielle anledninger som f.eks motorhistoriske samlinger og løp ellers leilighetsvis når bruken ikke er til unødig fare eller ulempe for annen trafikk», og mange av våre medlemmer opplever dette som en offentlig regulering på bruken av kjøretøyet. Videre kan dette tenkes som et mulig forberedende tiltak for å fjerne veterankjøretøyene fra det norske veinettet, noe som vil være et kulturhistorisk tap for Norge og hemme bevaring og interesse for motorhistoriske kjøretøyer i Norge.
I høringsforslaget skriver man blant annet på side 8 siste avsnitt: «Vegdirektoratet har blitt anmodet av Samferdselsdepartementets politiske ledelse om å vurdere og evt. fremme forslag om endring av forskrift om periodisk kontroll av kjøretøy slik at veterankjøretøy (bevaringsverdige kjøretøy) får mer lempelige regler når det gjelder kontrollordning/kontrollhyppighet». Dette kan ikke tolkes som annet enn at det foreligger politisk vilje til å bedre rammebetingelsene for veterankjøretøyer. Dette tatt i betraktning at disse representerer et lite antall kjøretøyer, brukes sporadisk og følgelig nærmest ikke er til stede i skadestatistikken. Det vises også til at mange av disse kjøretøyene ikke brukes i vinterhalvåret og således blir en konsekvens av dette mange søknader til forvaltningen om endring av kontrollmåned. Videre krever eldre kjøretøyer ekstra kompetanse hos kontrollorganene, og nevnte forhold vil kreve ekstra kapasitet hos forvaltningen.
Forvaltningspraksis i Norge har hittil betraktet gruppen veterankjøretøy, som en enhetlig gruppe kjøretøyer med utgangspunkt i nominaldefinisjonen til Toll- og avgiftsdirektoratet. Aktuelle lover og forskrifter har kommet til anvendelse ved PKK, og kravet om PKK har hittil kun vært gjort gjeldende for kjøretøyer første gang registrert etter 01.01.1960. Ved innføringen av PKK i 1998 gjaldt dette i praksis kjøretøyer eldre enn 38 år, men grensen ble ikke innført flytende slik at i dag er 38 år gamle kjøretøyer fortsatt underlagt krav om PKK. Med høringsforslaget fremmes det forslag om en flytende 50-års grense for fritak av PKK, og således nærmer man seg imidlertid aldersmessig ordningen slik den i praksis ble innført i 1998. Dette anser LMK som en fornuftig grense, og andelen av disse kjøretøyene i det daglige trafikkbildet er beviselig meget lav.
Imidlertid representerer høringsforslaget noe helt nytt – nemlig definisjonen av veterankjøretøy. Det fremstår her som om forvaltningen dvs. Toll- og Avgiftsdirektoratet på den ene siden og Statens Vegvesen/Vegdirektoratet på den andre siden vil gi to vidt forskjellige tolkninger av begrepet. Høringsforslaget slik det fremstår i dag vil i praksis bortimot kun gi lempning av hyppigheten for PKK for veterankjøretøy bruktimportert i nyere tid med påskrift og henvisning til kjøretøyforskriftens § 1-9 og underlagt bruksbegrensninger. Alle øvrige veterankjøretøyer vil måtte forevises for kontroll hos Statens Vegvesen for omklassifisering til «bevaringsverdig kjøretøy» for å kunne oppfylle kravene i høringsforslaget. Denne omklassifiseringen vil innebære et mulig tap av rettigheter og bruksmuligheter, et tiltak som LMK ikke ser på som en positiv utvikling for bevaring av og interesse rundt veterankjøretøyer. Dette kan således heller ikke anses som en lempning på aktuelt regelverk og blir derfor ikke i samsvar med departementets utgangspunkt for endring av forskrift for PKK.
Det er også sentralt i vårt rettssystem at lovendringer ikke skal gis tilbakevirkende kraft med mindre dette er til gagn for de impliserte parter. Med høringsforslaget vil man ved PKK kunne få to grupper/klasser veterankjøretøy – den ene ordinære veterankjøretøy jfr. definisjonen til Toll- og avgiftsdirektoratet og den andre såkalte bevaringsverdige kjøretøy med påskrift i vognkort om godkjent etter kjøretøyforskriftens § 1-9. Førstnevnte gruppe vil være kjøretøy over 30 år godkjent etter den generelle bestemmelsen § 1-7 og følgelig være underlagt PKK i samsvar med dagens praksis for yngre kjøretøyer. Sistnevnte gruppe vil kunne få lavere frekvens med 5 års intervall i tidsrommet 30-50 år med fullstendig fritak ved passering 50 år.
En differensiering og forskjellsbehandling mellom ordinære veterankjøretøy jfr. definisjonen til Toll- og avgiftsdirektoratet og såkalte bevaringsverdige kjøretøy, vil ikke gi en praktisk og hensiktsmessig løsning. LMK har forståelse for at dette er tiltenkt som et preventivt tiltak ment å unngå en større gruppe dagligkjøretøy eldre enn 30 år på veiene, som ikke befinner seg i forskriftsmessig stand eller har montert sikkerhetsutstyr i samsvar med dagens normer. LMK vil derfor bemerke at skadestatistikk og antallet registrerte kjøretøy understøtter at dette ikke er eller vil bli en aktuell problemstilling. LMK har blant annet en egen forsikringsordning hvor strenge krav til eierne er en forutsetning for en veteran helforsikring, og blant annet blir hvert enkelt tilfelle behandlet av et forsikringsutvalg med fotodokumentasjon og besiktigelse. Det er videre påkrevet at eier dokumenterer annet kjøretøy ment til daglig bruk, samt krav til oppbevaring og lagringssted når kjøretøyet ikke benyttes. Liknende ordninger forefinnes i både Amcar, KNA og i en rekke forsikringsselskap. Dette anser vi som tilstrekkelig.

Konklusjon:

Med bakgrunn i overnevnte argumentasjon og dokumentasjon henstiller vi til at forholdene i høringens § 5, som omhandler «bevaringsverdige med særlig påtegning i vognkortet......», fjernes da dette ikke er hensiktsmessig hverken ut i fra et økonomisk eller forvaltningsmessig ståsted. Vi ser heller ikke at konklusjonen i dagens form er i samsvar med de føringer/intensjonen fra Samferdselsdepartementets politiske ledelse, som lå til grunn for høringen. Vi kan heller ikke anbefale dette overfor våre medlemmer all den tid konsekvensene av bruksbegrensningene etter kjøretøyforskriftens § 1-9 ikke er tilstrekkelig kjent og definert.